Generelt om Nasjonalromantikken
På 1910-tallet avløses den tidligere, dominerende jugendstilen av en ny arkitektur som kalles nasjonalromantikken. Gradvis erstattes jugendstilens myke former, som ble ansett som kunstige, av en «ekte og ærlig» arkitektur med utgangspunkt i den eldre, svenske byggeskikken. Nasjonalromantikken vokser fram som en nasjonalistisk gren av romantikken, og forekommer i de fleste land sent på 1800-tallet, framfor alt innen kunst, litteratur og musikk. I Europa kulminerer de foregående urolighetene i Den første verdenskrig 1914-1918, og de fleste europeiske land utvikler sin egen nasjonalromantiske stil. Nasjonalromantikken bygger på romantisk svermeri for den genuine, trygge og velkjente innenlandske byggeskikken.
I Sverige vektlegges bygdene og gamlebyen. Visby og Vasaslotten blir sett på som inspirasjon, mens bygninger og detaljer fra middelalderen nå måles opp av arkitekter. Stilen er også inspirert av tyske, danske og engelske forbilder. Eksempler fra denne perioden er grunnleggelsen av Skansen samt Nasjonalmuseet i Stockholm.
Etter krigsutbruddet preges Sverige av arbeidsledighet og mangel på byggevarer. Boligbyggingen stopper opp og boligmangelen øker. Bygningene som oppføres har store leiligheter med høy standard og blir bygd av byggmestere eller borrettslag. Villaene er derimot mer ettertraktet da disse kan bidra til å bøte på matkrisen, ved at folk kan dyrke mat i hagen selv. Å eie en villa er imidlertid uoppnåelig for folk flest. Villaene som oppføres er i regi av Egne hjem-bevegelsen, ideelle organisasjoner og eiendomsselskaper. Husene er til en viss grad prefabrikkerte og markedsføres gjennom annonser og huskataloger.
Fasadenes stiluttrykk
Den nasjonalromantiske stilen kjennetegnes av dominerende tunge, lukkede fasader av tegl eller murpuss med høye, bratte tegltak, som kan minne om Vasatidens slott og borger. Murstein produseres maskinelt men brennes på en spesiell måte, for å imitere gammeldags, håndlaget tegl. For å ytterlig forsterke det alderdommelige uttrykket plasseres ofte dekorative muranker synlig på fasaden. Annen tidstypisk figurer hugget i stein, dekorative fliser, bølgende bånd eller malte felt i dempede farger. Fasadene er vanligvis utstyrt med kantede karnappvinduer som hviler på dekorative steinkonsoller, og balkonger med rekkverk av naturstein eller smijern. Husene står på grunnmur av stein, gjerne grovt tilhugget naturstein. Portene er ofte påfallende små med kraftig omramming av hugget stein. Vinduene er smårutete og skal imitere middelalderens blyglassvinduer. De er malt i hvitt eller brunt, har ulike størrelse og er gjerne uregelmessig plassert på fasaden. I de nasjonalromantiske oppgangene dukker det opp fantasifulle og lekne motiver, med monstre, riddere og troll i dempede blå-lilla, blå-grønne farger.
Villaene i denne perioden kan deles inn i tre ulike varianter; en trearkitektur inspirert av den folkelige tradisjonen med bratte tegltak, murvillaer med panel i øvre etasjer fargesatt i tjærebrunt eller falurødt, og villaer med tunge mursteinsfasader, med detaljer i murverk som skaper mønster i fasaden og balkonger med smijernsrekkverk. Vinduene er vanligvis smårutete og mindre enn tidligere, for å skape et alderdommelig inntrykk og er ofte utstyrt med skodder. Den falurøde fargen er populær på trefasader, og det samme er tjæreolje som gir en brunsvart eller mørkbrun farge. Murhus er ofte lys okergule eller gråhvite.
Villa Mullberget på Djurgården i Stockholm. Oppført år 1909.
Den nasjonalromantiske boligen
I løpet av 1910-tallet begynte arkitekter så vel som kunstnere for første gang å interessere seg for boliginnredning, praktiske og vakre boliger for alle sosiale klasser. Boligutstillingen 1917 på Liljevalchs i Stockholm får stor betydning og viser hvordan små hjem kan innredes på en hyggelig måte med billige møbler.
Den tekniske utviklingen fortsetter blant annet gjennom det elektriske lyset, som blir standard i murbyen og i større villaer. Sentralvarme, vannklosett og bad i større leiligheter og villaer bidrar til en helt ny boligstandard. Elektriske ovner og støvsugere er tiårets nye teknologiske oppfinnelser.
I eksklusive miljøer domineres interiøret av det romantiske synet på historien, med inspirasjon fra vikingtiden og middelalderen. Dette kommer hovedsakelig til syne gjennom malt panel i taket, hvitkalkede vegger, grove tregulv og plassbygde, rustikke sittebenker i dype vindusnisjer og trapper. Eik og mahogny brukes i snekkerdetaljene, men et billigere alternativ er mørkbeiset furu. Selv om sentralvarmen blir installert flere steder, suppleres den med kakkelovner. I store boliger bygges det også peiser til minner om eldre tider, da man samlet seg rundt åpen ild.
Veggene ble dekorert med håndvevde tekstiler i lyse farger, ofte i norrøne motiver, og i taket hang håndsmidde lysekroner. Når det kommer til hverdagslige gjenstander, slår ikke stilen igjennom på samme måte som jugendstil har gjort.
Vinduer 1910-tallet
Nasjonalromantikkens middelalderske forbilder gjenspeiles tydelig i vinduene. De etterlignet små, gamle blyglassvinduer, med små ruter. Det ytre vinduet er smårutete og har en en S-formet profil. Til tross for at vinduet er smårutete slipper vinduene inn mye lys på grunn av smale trearbeider i stolpe, ramme og bue. Vinduet er designet med to eller tre rammer og har en rett avslutning, og innadslående, koblede vindusrammer. Vinduet i villaer slår ofte utover. Vinduene lukkes med en espagnolette. Treverket som benyttes er tettvokst kjernevirke som males med linoljemaling, nå også i hvitt, noe som ikke har vært vanlig i urbant miljø tidligere. De kan også males brune og murfasader males i en brukket, hvit farge.
I tillegg til det ovennevnte vinduet, brukes også buede vinduer også til dekorative formål. Disse har vanligvis midt- og/eller tverrpost. Små rombeformede vinduer forekommer også i villaarkitekturen.
Ytterdører - 1910-tallet
Ytterdørene under nasjonalromantikken blir oppfattet som små, de er gjerne asymmetrisk plassert, ofte tilbaketrukket og skjult. Det er vanlig at et buet vindu er plassert over døren for å slippe lys inn i trapperommet. Ytterdøren er en solid dobbel- eller enkeltdør i eik som er lakkert eller fernissert for å framheve materialets ekthet. Et vanlig motiv på dørbladet er rombeform i relieff, men det forekommer også detaljerte arbeider inspirert av naturen. Døren har vanligvis en mindre åpning med slipt glass og dørhåndtaket er rustikt og kunstferdig utformet. Håndtakene er laget i messing, bronse eller hamret jern, og kan ha dekor fra både dyre- og planteriket.
Trappeoppganger - 1910-tallet
I de nasjonalromantiske trappeoppgangene manifesteres det romantiserte synet på historien gjennom overveldende dekorasjoner. Det er vanlig med helt slette overflater, malt med fantasifulle, lekne motiver, som ranker, riddere og troll, i dempet blålilla og blågrønne farger, noe som gir et frodig inntrykk. Maleriene er laget av kunstnere eller profesjonelle malere, men er ikke signert. Det er også mørkbeisede paneler og blank stucco lustro på veggene. Takmaleriene er ofte mattere, noe som oppnås ved å bruke kalkmaling på tørr puss, teknikken kalles «al secco». Takbelysningen inngår gjerne som en del av motivet.
Gulv og trapper har vanligvis kolmårdsmarmor fra Sverige eller kalkstein. Det legges vanligvis et rutemønster av dette på gulvet. Trappeoppgangen har blyglassvinduer som under tidligere tiår, men vanlig, klare glassruter blir mer og mer vanlig etter hvert som utedoen i bakgården forsvinner.
I trappeoppgangen er håndløperen mer overdådig og den kunne være laget av solid treverk eller messing. Til de øvrige etasjene er håndløperen enklere utformet, av rundt eller skålformet tre. Rekkverket hadde vanligvis spiller av tre med dreide stolper. Meglerne har vanligvis rifler og rund topp.
Inn til leilighetene ble det mer og mer vanlig med enkeltdører, selv for de mer eksklusive leilighetene. Store leiligheter hadde pardører til herskapet og enkle dører for tjenerne. De virkelig store leilighetene hadde en egen trappeoppgang for tjenestefolket. Dørbladene ble laget av eik med dekorative hengsler, og var gjerne beiset i mørke toner, ådret eller malt. Listverk og sokkel er utformet på samme måte som i leilighetene. Dørklokke og brevboks har myke former i messing, bronse eller hamret jern. På begynnelsen av tiåret er dørhåndtaket kraftig og har langskilt, mens det mot slutten har separat nøkkelskilt.
Heissjakten ble plassert i midten av trappeløpet og hadde gitter og heisdør med stram utsmykning. Heisens vegger var panelt og i blant ådringsmalte.
Trappeoppgangenes belysning under nasjonalromantikken besto gjerne av hengende lykter i smijern med farget glass. Kuplene kunne ha slipt glass og enten hang de, eller de ble montert direkte i himlingen, på en sokkel av messing eller smijern.
Lamper & Belysning - 1910-tallet
I Stockholm var det kun ca. 20% av innbyggerne som hadde elektrisk belysning i 1910. Men i bygårdenes portrom hang ofte en elektrisk lykt av smijern og glass. På villafasaden ble det gjerne montert et armatur av kobber med gult pressglass. Også husnummeret kunne utstyres med belysning, enten i vinduet over ytterdøren eller utformet som en lykt i kobber, montert på fasaden.
I påkostede interiør kunne fast takbelysning med enkle glødepærer være montert i stuens hjørne og integrert i innredningen.
Det elektriske anlegget er utenpåliggende og tvinnede tekstilledninger ble festet til porselensisolatorer i tak og på vegg. Bryterne og støpslene var utenpåliggende og ble vanligvis montert på treplater. I 1908 ble bakelitten patentert og den ble snart populær til elektriske produkter på grunn av god varmebestandighet og isoleringsevne, i kombinasjon med at den var billigere å produsere enn porselen. Når det kommer til lysbrytere ble porselen og bakelitt brukt side om side i mange år, og var like populære på de første tiårene på 1900-tallet.
På 1910-tallet ble det vanlig å patinere messingen slik at lampene fikk et eldre, antikt utseende. Før introduksjonen av wolframpærer på 1910-tallet var skjermer/kupler av klart glass mest vanlig på tak- og vegglamper. Glasset ble slipt i mønster som brøt lyset, og til en viss grad forhindret gjenskinn. De hadde vanligvis rutete mønster, gjerne med en slipt stjerne i bunnen av kuppelen.
På 1900-tallets to første tiår ble også glass med boblete og krakelert overflate populært. Dette kalles krokodilleglass. Før de sterkere wolframglødepærene ble introdusert på 1910-tallet forekom opalhvitt glass kun på åpne lampeskjermer der man kan styre lystes retning, slik som den opalhvite skjermen på skomakerlampene. Med sterkere glødepærer oppsto behovet for å spre lyset uten å blende, noe som fungerer best gjennom et opalhvitt glass.
Tapeter - 1910-tallet
Under første verdenskrig varierer tapetmoten. Småmønstrede tapet med mindre blomsterbuketter som motiv får bredt gjennomslag fra 1915 og sprer trivsel. Store art deco-mønstre lanseres med sterke svarte kontraster og sterke farger, helst med innslag av fugler. I de mer påkostede spisestuene er mørke goblengtapeter fortsatt populære, og i salongen velger man tapet som etterligner skinnende silke i lyse farger. Til soverommene velges lyse tapeter med blomstermotiv.
Snekkerdetaljer - 1910-tallet
I løpet av 1910-tallet dannet fabrikkenes priskuranter ofte grunnlaget for snekkerdetaljene. Listverket er noe enklere enn tidligere tiår. Vanlig bredde er rundt 10 cm. Nå blir det også populært med listverk som har samme profil på begge sider. På kjøkkenet og anretningen er perlestaffpanel populært. Gulvlistene er ofte relativt høye, men med enkel profilering. Normal høyde er 14-17 cm med en enkel profil øverst eller noen små utfresinger på den øverste tredjedelen av listen.
Stukkatur - 1910-tallet
I murbyens leiligheter males takene vite og der vegg møter himling blir det mer vanlig med en hulkillist kombinert med enkelt stukkatur. Den hvite takfargen dras ned et stykke på veggen. Det forekommer også panelte himlinger som laseres for å etterligne middelalderens snekkerier i sann nasjonalromantisk ånd. I villabebyggelsen er det vanlig å legge spennpapp og male takene med hvite med en enkel taklist.
Dører 1900- og 1910-tallet
Som under de tidligere tiårene var det pardører til stuene og enkeltdører til de andre rommene. En nyhet var imidlertid skyvedøren, som skapte store, sammenhengede stuer og imøtekom behovet for mer lys og luft i rommene. Dørbladenes fyllinger varierte både i antall og plassering. En populær variant var imidlertid den med seks fyllinger og rektangulære, like store speil. Dørene var vanligvis malt i brukket hvitt, men til spisestuen ble de ofte laget av eik eller ådringsmalt.
Dørene hadde omramming med sokkellist utformet i henhold til tidens idealer. Vanligvis med myke og relativt enkle former, som en bølget S-form, eller med tre parallelle linjer. Under nasjonalromantikken på 1910-tallet ble det også benyttet likesidet listverk, med samme profil på begge sider.
Dørhåndtak finnes i ulike varianter. Fremdeles ble de eldre, kjegleformede dørhåndtakene benyttet, men man fikk også nye varianter designet med mykere former i messing. Det forekommer også dørvridere av forniklet stål. Håndtakene plasseres ofte på et langskilt med buede, tidstypiske former.
Ildsteder - 1900-1910
Som en del av det nasjonalromantiske idealet blir det nå murt store, åpne peiser i større boliger. Siden husene nå vanligvis oppvarmes med sentralvarme er det ikke lenger behov for kakkelovnene, noe som betyr at den åpne peisen kun bygges for kosens skyld. Den åpne peisen skal minne om gamledager da man samlet seg rundt bålet. De åpne peisene plasseres ofte midt på veggen i en romslig hall eller i hjørnet i stuen. Peisen utformes med peishylle, som enten pusses eller kles med marmor.
På grunn av mangel på ved under krigsårene kompletteres sentralvarmen i visse tilfeller med kakkelovner i enklere rom. Nasjonalromantikkens kakkelovn er både runde og flate med enkle blomsterranker på deler av ovnen. Også ensfargede over i blek grønt eller blått, med kakler med relieff forekommer. Firkantede kakkelovner med overdel som smalner er en nyhet.
Kjøkken - 1900-1910
I arbeiderboligen var kjøkkenet en samlingsplass for matlaging og sosialt samvær, og rommet fungerer også som soveplass. Det var ikke uvanlig at hele familien bodde i kjøkkenet, i tillegg til eventuelle leietakere. Her samles man seg rundt vedovnen, eller ved kakkelovnen som hadde varmeskap. Ellers i rommet sto det kanskje et skap eller åpne hyller til kjøkkenutstyr.
I mer påkostede leiligheter og villaer er det annerledes. Her var kjøkkenet en ren arbeidsplass med egen utgang, slik at bud, tjenerne og noen ganger til og med barna i husstanden ikke trang å gå inn hovedinngangen. Husets herre satte ikke sin fot på kjøkkenet, og for ikke å forstyrre herskapet med rot og matlaging var kjøkkenet alltid plassert mot hagen, eller nordover, så langt bort fra de fine stuene som mulig. Mellom kjøkkenet og spisestuen var det en anretning. Her var det høye, flotte plassbygde skap med underskap til større kjøkkenutstyr, skuffer til bestikk og overskap til servise, glass og terriner. Det kunne også være et lite arbeidsområde for dandering av maten og en liten oppvaskkum.
Inne på kjøkkenet sto derimot gryter og redskaper på åpne hyller eller de hang på kroker. Mat og krydder ble oppbevart i et spiskammer, ofte kledd med perlestaffpanel og bygget mot ytterveggen, enten med et vindu eller en ventil slik at det holdt seg kjølig. På kjøkkenet, eller i et rom like ved, var det også et isskap som ismannen leverte isblokker til regelmessig.
Maten ble tilberedt på en lav oppvask/- og arbeidsbenk med underskap og benkeplate av Carrara-marmor. Marmor er et utmerket underlag å håndtere mat på. Etter middagen ble redskap og servise vasket opp i en balje på benken, noe som kan forklare kjøkkenbenkens lave høyde. Langs veggen bak oppvaskbenken var det sprutbeskyttelse som i likhet med benkeplaten var av marmor eller i sink. Rundt år 1910 lam den også være av opalinglass. Hvis benken kun ble brukt som arbeidsbenk var den ofte av bart treverk, eller kanskje oljet. Det var vask på kjøkkenet, men den bruktes bare som utslagsvask. Bak vasken kunne det være en en plate av sink eller emaljert støpejern.
Kjøkkenet hadde et høyt, veggmontert skap – en skjenk, som ble åpnet med en nøkkel. Kjøkkenets hjerte var vedkomfyren, men fra begynnelsen av 1900-tallet erstattes vedkomfyren med gasskomfyr. Veggen rundt komfyren var flislagt, med fliser med avfasede kanter lagt uten fuger. På ekstra påkostede kjøkken kunne flisene også suppleres med border og pilastre. (Flisene ble fuget med en blanding av kritt, pigment og vann og senere med hvit fugemasse.) Kjøkkenet hadde lavere status enn de fleste andre rom, og mens stuene var utstyrt med overdådig snekkerarbeider og annen dekor, sørget man for at kjøkkenet var enkelt å vaske og holde rent. Veggene kunne være glattpusset, men det ar fremfor alt meget populært å kle både vegger og tak med perlestaffpanel. Noen valgte til og med å tapetsere kjøkkenet. Snekkerdetaljene var imidlertid malt eller ådret i de samme fargene som resten av boligen.
På de første tiårene av 1900-tallet ble kjøkkeninnredningen ofte malt sinkgrønt eller andre kraftige «bondefarger», som blått og rødt. Skapene ble åpnet med enkle skapvridere og utenpåliggende låsemekanisme.
Hygiene - 1880-1900
Nybygde leiligheter og villaer innredes nå med egne bad (toalett) med vaskevannsfat, toalettbord og badekar. Det var ikke før inn på 1920-tallet at innendørs toaletter blir vanlige, siden det var begrensninger for å koble til toaletter til avløpet i byene. Man måtte da benytte seg av den vanlige utedoen ute i bakgården.
Den daglige hygiene består fremdeles av å vaske hender og ansikt i et vaskevannsfat for de fleste. Man badet sjeldent, og da i en balje på kjøkkengulvet, eller om mulig i et felles badekar i bygårdens kjeller. Har man økonomi til det kan man også besøke offentlige bad.
De som ikke hadde innlagt vann hentet vann fra en brønn på tunet og varmet det på komfyren. Den teknologiske utviklingen innen hygiene vistes også i et klart skille mellom rik og fattig.
Badekaret var frittstående og av støpejern, og føttene kunne være formet både som løveføtter og fugleklør. Servantene hadde ofte separate kraner for varmt og kaldt vann. De var dype og hadde en bakkant som beskyttet mot vannsprut. Fram til 1940-tallet hadde kranene ofte porselensknotter med teksten varmt eller kaldt. Rommet hadde keramiske fliser, kalkstein eller marmor på gulvet. Veggene var kledt med perlestaffpanel eller fliser, og øvrige detaljer var i messing.
