Generelt om 1920-tallet
På 1920-tallet blir klassisismen på nytt populær. Den nye stilen er imidlertid veldig forenklet og har ikke den samme overdådige dekoren som tidligere epoker. Nå etterstreber man et strammere og enklere formspråk enn før, som kan minne mer om den 100 år gamle svenske empirestilen. 1920-tallets klassisistiske stil får sin egen svenske versjon som internasjonalt kalles «Swedish grace», på grunn av stilens eleganse.
På begynnelsen av dette tiåret skyter boligbyggingen fart igjen, etter krigsårene på 1910-tallet, men den preges nå av en helt ny tankegang. Nye tanker om «den gode boligen» blir et spørsmål for alle deler av samfunnet, og sosialdemokraten Per Albin Hansson lanserer konseptet «folkhemmet».
De nye idealene skal oppnås gjennom lavere byggekostnader. Dekorative elementer velges nå bort og leilighetenes areal reduseres, samtidig som levestandarden heves med sentralvarme, varmt vann, toalett, dusj, vaskerom, et godt planlagt kjøkken med elektrisk komfyr eller gasskomfyr og moderne søppelsjakt. Boligene ble ofte oppført på kort tid, men var utformet med omtanke.
Fra 1920 og fremover ble Egne hjem-bevegelsen mer omfattende, og det ble etter hvert mange områder med disse karakteristiske boligene rundt omkring i Sverige. I 1917 ble Statens bygningsetat opprettet og på grunn av statlige boligsubsidier, sjenerøse lånevilkår, egen innsats og selvbyggeri kunne villadrømmen nå bli en realitet. I virkeligheten var det fortsatt for dyrt å bygge egen bolig for mange. De nye områdene som vokser fram befolkes primært av funksjonærer. Fra 1910-tallet hadde det blitt bygget boliger til arbeiderklassens familier, som nødhjelp for å løse boligkrisen på kort sikt.
I samme periode foregår også en mindre strukturert boligbygging for den voksende middelklassen rundt omkring i landet. Bedrifter starter med kataloghus, og velstående familier bygger sine villaer i hagebyer. Kataloghusmarkedet hadde på denne tiden vokste seg stort, og hele kvartaler bebygges nå med lignende kataloghus av borettslag.
Fasadenes stiluttrykk
1920-talls klassisismens fasader er symmetriske, utført i glatt puss eller slemmet i mettede farger som rustrød, okergul, grønn eller grå. Noen ganger har bygningene et høyt gavlparti som skaper et fremtredende fondmotiv i bybildet. Dette formgis enten som en trappegavl, eller med mer barokkinspirerte eller klassisistiske former. De enkle fasadene har ofte dekor, som pilastre og medaljonger, festonger eller små karnappvinduer i kontrasterende farger. Et tidstypisk innslag er også lunetteformede vinduer, balustre under vinduene og friser med meanderbord eller tannsnitt. De tidstypiske vinduene har to rammer med tre ruter i hver, og er malt i grønt, brunt eller rødbrunt. Takene er dekket med murstein eller plater. Inngangsdøren er lakkert og har vindu, og er ofte markert med en omramming av stein. Trappeoppgangene er ofte fargerike og har store felt og kunstverk med motiv som til eksempel urner med planter, fruktkurver eller stiliserte blomsterranker.
I villaarkitekturen får den nye stilen stor gjennomslagskraft takket være katalogene. Stilen er lys og lett, noe som oppnås via enkle volumer og symmetrisk oppbygging. Villaene kjennetegnes av stående panel med smale påliggere, varierende fargesetting, ofte i hvitt, grått eller gult. Hørnepilastre og lunettevinduer er vanlig. I Sør-Sverige blir fasader av teglstein også vanlig. Pussede fasader males i lyse, varme farger. Mange hus har skodder.
Den gamle Borgermestergården, Äppelviken, Bromma, 1920-tallet
Arbeiderboliger i Helsingfors, 1920-tallet
1920-tallets boliger
I løpet av 1920-tallet økte levestandarden, selv i de mindre arbeiderboligene. Det er ikke lenger så stor forskjell på størrelsen mellom villaene til arbeiderne og de rike. Elektrisitet, radio, telefon og kjøleskap blir mer og mer tilgjengelig for folk flest. Man begynner også å bygge bad med WC, først og fremst i kjelleren. Standarden på kjøkkenet øker også i løpet av 20-tallet. I kranen er det nå både varmt og kaldt vann, og benkeplatene i marmor, samt kjøkkeninnredningen er fabrikkprodusert. I mange tilfeller er det finstuen tom og ryddig, og brukes bare i høytider.
Boligenes faste møblene har en enkelhet over seg, som skiller dem fra tidligere tiår. I overdådige hjem har stuer, hall og trapper ofte dekor i en tidstypisk stil, som søyler eller pilastre, som for eksempel omgir døråpningene. Rommene innredes med elegante møbler i treslag som bjørk og alm, og lyses opp av elektrifiserte armaturer. Gjennom masseproduksjon av husgeråd spres kunsthåndverkets skjønnhetsideal under begrepet «vakrere hverdagsvarer». Mønstret tapet, snekkerarbeid, mørkbeisede møbler og mønstrede tekstiler i mørke farger skaper en tidstypisk ro. Takene er pappspent og malt i hvitt, med en takrosett i midten, og på gulvet ligger det parkett eller linoleum. På denne tiden ble Carl Malmsten en kjent møbeldesigner. Han laget stilsikre, enkle tremøbler som var et «must» i svenske hjem på 1900-tallet.
Vinduer 1920-tallet
På 1920-tallet ble vinduene likt utformet, inspirert av antikken og de klassiske idealene. Det tidstypiske vinduet i treverk er smekkert, laget av tettvokst kjernevirke, og har to vindusrammer som deles inn i tre ruter av sprosser. Sprossene er profilert med en enkel kvartstaff eller eggstav (kymation). Vinduene slår innover, er koblede og lukkes med espagnolette. Glasset er tynt og har små lysbrytninger. Detaljene er malt hvit, off-white eller grått, men også grågrønt, blågrått og brunt forekommer. Fasadene utsmykkes også med dekorative lunetteformede vinduer, eller runde eller ovale vinduer.
På 1920-tallet blir vinduene i bygårdene betydelig mindre enn tidligere. Dette skyldes hovedsakelig at takhøyde i leilighetene minsker. I 1923 publiserer Statens Bygningsetat mønstertegninger for vinduer. I villaene kunne vinduene i andre etasje være mindre og mer firkantede for å få plass i vegglivet. Villaenes vinduer males i off-white, lysegrått og grønt.
Ytterdører - 1920-tallet
At 1920-tallets klassisisme inspireres av de gamle klassiske idealene ses tydelig på utformingen av ytterdørene, som utgjør en viktig del av de ellers så sparsomt utformede fasadene. Vanligvis er ytterdøren sentralt plassert med en symmetrisk omramming i hugget stein eller sementstein bestående av klassisistiske ornamenter. Selve døren er enten en enkelt dør eller en pardør med glass og et overlysvindu. Vinduene har profilerte sprosser og er dekorert med ulike utsmykninger. Dørene er lakkerte eller beisede, men kan også være mørkebeisede. Den nedre delen av dørbladene har ofte utskjæringer, med motiv av enten blomster, skjell eller enkle, slette sirkler. Dørene åpnes innover og har drahåndtak i messing.
Villaenes ytterdører blir ofte malt i hvitt, brunt, grågrønt eller engelsk rødt. Det er populært med dør med rundt vindu, og de er ofte enklere med fyllinger av paneler og plater. I 1923 publiserte Statens Bygningsetat mønstertegninger for dører.
Trappeoppganger - 1920-tallet
I løpet av 1920-årene ble interessen for det klassiske designspråket gjenopplivet, og i trapperommene kommer dette til syne gjennom dekorasjoner i klassisistiske motiver i ulik grad. Sterke farger ble populære, og et friere syn på maleri tillates. Det var vanlig at veggene ble delt inn i malte felt og dekorert med små kunstverk, enten i relieff eller påmalt. Vanlige motiver er urner med planter, fruktkurver eller stiliserte blomsterranker. Gulvene og trappene er ofte belagt med marmor eller hvit marmor. Entreens himlinger males med dekorative malerier.
Trapperekkverket er ofte av sortmalt smijern og med dekor i ulik grad. Langs trappens yttervegg var det en rund håndløper med dreide knotter, beslag i rustfritt stål og en rund skive. Det fantes også håndløpere av smijern. Heisen ligger midten av trappeløpet, og har gitter og heisdør som er dekorert med med geometriske mønstre i klassisistisk stil. Heisen kan også være innebygget, og være plassert rett ovenfor trappen.
I trapperommet er det ofte et vindu eller balkongdør med klart glass som fører ut til en felles luftebalkong.
Leilighetene hadde enkeltdører med ramme og fyllinger. Vanligvis inndelt i tre eller fire fyllinger. Dørene ble laget av eik, og var enten besiset mørke eller ådret. Over dørene er ofte et dekorativt maleri. Dørene, samt listverk og sokkellist, er utformet på samme måte som i leilighetene. Dørhåndtaket ble bestilt fra låseprodusentens kataloger. I løpet av denne perioden blir posthorn-håndtaket (opprinnelig fra begynnelsen av 1800-tallet) igjen populært. Ringeklokkene av messing plasseres på dørlisten, og en glatt eller enkelt utformet brevluke av messing plasseres på dørbladet.
I trapperommet var det elektrisk belysning, både i entréen og i hver etasje. Enten en pendel eller en fast sokkel midt i taket. Belysningen plasseres i forhold til takdekor eller takrosett. Det er et stort utvalg av belysning designet i smijern med både klart glass og råglass. En vanlig dekor på de hvite skjermene er stjernen.
En nyhet i trappeoppgangen på 1920-tallet er søppelsjakten.
Lamper og belysning - 1920-tallet
I 1922 hadde 80% av stockholmerne elektrisk belysning i hjemmene sine. Antall lyspunkt i hjemmet er nå utvidet, og både bordlamper og gulvlamper er populære. Våre gulvlampe Gullberg er en klassisk lampe som passer til perioden.
Når det gjelder overflate-legeringer på lampene ble forniklet messing veldig populært i løpet av 1920-tallet, ikke minst innen nyklassisistiske interiørdesign. Selv modernismens talsmenn på 1930-tallet syntes ofte at den blanke messingen var for prangende og foretrakk heller forniklede lamper. Historisk sett har imidlertid messing, dvs. ubehandlet messing, vært den vanligste overflatebehandlingen, ikke minst siden lyset reflekteres på en varmere og mer hjemmekoselig måte sammenlignet med tinn.
I løpet av 1920-tallet begynte den metallbelagte Kuhlo-ledningen å bli brukt. Den ble oppfunnet så tidlig som i 1905 av den tyske elektrisitetsverkssjefen E. Kuhlo, men det var ikke før slutten av første verdenskrig at ledninger av tvinnet tekstil og isolatorer ble erstattet med en kuhlo-ledning. Det er først på 1930-tallet at det elektriske anlegget legges skjult i leilighetene. Gjennomganger i vegger er laget av porselensrør. På 1920-tallet ble fortsatt de elektriske ledningene, bryterne og kontaktene lagt åpent, direkte på veggen. De fleste brytere og stikkontakter ble nå laget av bakelitt, selv om de fleste hadde porselensbrytere.
I forbindelse med hovedinngangene til bygårdene, plasseres lykter i alle mulige former. De bæres vanligvis av et smijernbrakett med kupler i opalglass eller klart glass. I villaene har utendørsbelysningen vanligvis kupler av opalt glass.
Gulv - 1920-tallet
Gulvene ble lagt med planker av furu eller gran, som enten ble lakkert eller dekket med linoleum. Vanlige mønstre er de påtrykt parkettimitasjon og blomstermønstre. Overflaten ble beskyttet mot slitasje med ferniss. I stuene ble det lagt parkettgulv av eikestaver i varierende dimensjoner. Det mest populære mønsteret er fiskebeinsmønsteret med en bord langs veggene.
Tapet - 1920
I løpet av 1920-tallet ble så og si alle vegger i hjemmet tapetsert. Det er primært tidstypiske geometriske mønstre i kombinasjon med strekdekor, sirkler, trappeformer og stiliserte blomster. Det er vanlig med mørkere farger på brunbeige bunn. Nye mønstre i denne perioden er klassisistiske ornamenter på ensfarget bakgrunn, helst en rolig grønn nyanse. Mange mønstre er også inspirert av Orienten. Tapetene er ofte designet av kjente svenske kunstnere og arkitekter.
Snekkerdetaljer - 1920-tallet
I løpet av 1920-tallet er gulvlistene ganske lave og har en enkel profil, ofte med rokokkoform. Dør- og vinduslister er nå enda smalere enn på 1910-tallet, normalt mellom 7-9 cm. Profilene er enda enklere og er ofte formet som en halv pære/pæreformede.
Som tidligere ble det fremdeles brukt brystpanel, men dette ble etter hvert erstattet av lavere, smalere gulvlister med enke, klassisk profil. Brystpanelet holder stand inn på 1930-tallet, men begynner å bli oppfattet som umoderne og ble etter hvert erstattet eller dekket med masonitt/trefiberplater. Detaljene på 1920-tallet ble malt i en brunbeige farge, ådret eller malt i brukket hvitt.
Med funksjonalismens inntog på 1930-tallet ble glatte lister helt uten profilering populært.
Stukkatur - 1920-tallet
Stukkatur som listverk, takrosetter og andre ornamenter produseres i store mengder i gipsmakerverkstedet og monteres på stedet. Håndverket kom til Sverige på 1500-tallet og vokste gradvis. På slutten av 1800-tallet ble stilartene blandet og brukt om hverandre, avhengig av rommets funksjon. I løpet av 1920-tallet ble formene enklere og mer stilrene. De fleste himlinger er helt glatte med en myk avrunding mot veggen. Den hvite takfargen trekkes 20-30 cm ned på veggen der tapetet tar over. En trelist eller tapetbord markerer overgangen. En enkel takrosett markerer plasseringen av taklampen. Mer påkostede og større leiligheter og villaer kan ha umalt kassett-tak. I villaen er takene pappspent og malt med hvit limmaling. Taklisten er utformet med hulkil.
Dører - 1920-tallet
På 1920-tallet hadde de fleste innvendige dører samme utforming når det kom til antall fyllinger og plassering. Mest populært er tre eller fire speil av samme størrelse. Mellom hallen og kjøkkenet har døren ofte et vindu som slipper lys inn i hallen, som ikke hadde vindu. Skyvedører er fortsatt populært mellom stuene og gir flere muligheter til møblering av rommene. Dørhåndtakene var enkle og forniklet med separate nøkkelskilt, selv om det fortsatt også benyttes langskilt. En nyhet på dette tiåret er det spiralformede dørhåndtaket med grep i svart tre. Listverk og sokkellist er smalere enn før og med færre profiler. Samme listverk brukes i hele leiligheten rundt både vinduer og dører. Dører og snekkerdetaljer er malt i en mørk brun-beige eller dempet grønn farge. På slutten av tiåret ble det vanligere med lysere farger, som off-white.
Ildsteder - 1920-tallet
I løpet av 1920-tallet har sentralvarmen fått gjennomslag. Nå ble det populært å plassere peiser i hallen eller fine stuer, enten midt på veggen eller i et hjørne, både i større leiligheter og eneboliger. Den tidstypiske komfyren har rette linjer, en hylle og er kledd med fliser eller marmor. Et sneglehus er en vanlig dekorasjon.
Kjøkkenet - 1920-tallet
Standarden på kjøkkenet øker i løpet av 1920-tallet. Nå fikk man både varmt- og kaldtvann i kranene. Elektriske kjøleskap blir mer vanlig på kjøkkenet og benkeplatene i marmor, samt kjøkkeninnredningen var fabrikkprodusert. I løpet av 1920-tallet ble kjøkkenene i Egne hjem-husene og i leiligheter utformet med tanke på at det skulle være enkelt å arbeide der for brukeren, fruen i huset. Det er på dette tidspunktet at det blir vanlig med overskap, men overskap i standardisert form drøyde det med. Størrelsen på kjøkkenet blir mindre og kjøkkenkroken blir introdusert. Det reduserte kjøkkenarealet er et resultat av introduksjonen av halvfabrikata og at husmoren bruker mindre og mindre tid i dette rommet.
Interiøret er laget av massivt tre, men i likhet med tiårets stilideal har det enklere profiler. Lyse kjøkken blir mer populære, helst malt i beige eller lysegule nyanser med en blank linoljemaling. Flisen på veggene blir mindre og de små, kvadratiske fliser var populære. Flisen plasseres ofte kant i kant uten fuger.
På 1920-tallet har skuffene skålformede, forniklede drahåndtak.
Hygiene - 1920-tallet
På 1920-tallet begynte man å bygge leiligheter og villaer å planlegges med vannklosett og bad, ofte plassert hver for seg. Det var sannsynligvis HSB via Sven Wallander som bidro til at badet fikk gjennomslag i folket, takket være at man anså badet som en del av hjemmets standardutstyr. Det tar imidlertid lang tid før badet blir standard i svenske boliger.
Baderommene hadde frittstående badekar i en enklere utforming enn tidligere. Vegger og gulv er vanligvis dekket med fliser for å beskytte mot vannsprut og søl. Den hvite flisen er populær, det samme er fargede fliser i mørke rødt, mørke blått eller grønt. Alle rør er utenpåliggende og frem til slutten av 1920-tallet er toalettene høytspylende.
